– Både kvinner og menn diskriminerer kvinner, fordi menn rekrutterer menn, og kvinner rekrutterer menn. Men arbeid for bedre kjønnsbalanse og større etnisk mangfold vil gjøre organisasjonen bedre, mener Curt Rice, leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen).

Kjønnsbalanse og mangfold gir økt kvalitet

– Arbeid for bedre kjønnsbalanse og mangfold i forskningssektoren er et godt verktøy for en leder som vil gjøre sin organisasjonen bedre, mener Kif-leder Rice, og begrunner det med forskningsfunn:

  • Folk trives bedre i organisasjoner med kjønnsbalanse i ledelsen – og folk som trives bedre, presterer bedre.
  • Beslutningsprosesser blir bedre i grupper med motstand, og mangfold blant gruppemedlemmer, som både kvinner og menn av ulik etnisk bakgrunn, øker sjansene for motstand.
  •  Større etnisk mangfold og økt rekruttering av kvinnelige talenter i forskningssektoren bidrar til bedre forskning, mer innovasjon og et mangfold av perspektiver.

Diskriminering

– Det er ikke likestilling i akademiske karrierer. Menn og kvinner har forskjellige erfaringer gjennom karrieren i akademia, og disse forskjellene fører til at menn blir forfremmet i større grad enn kvinner blir, fastholder Rice.

– Dette liker vi ikke å innrømme. Forskere vil helst tviholde på at hele det akademiske systemet er basert på kvalitet, at alle beslutningsprosessene er et resultat av en saklig vurdering med klare kriterier, men så ser vi at systemet diskriminerer. Menn og kvinner behandles forskjellig - altså selve definisjonen av diskriminering.

– Det er heller ikke sånn at den lave kvinneandelen blant professorer i norsk akademia kan forklares med kvinners manglende vilje, manglende talent eller med biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, mener Rice.

Arbeidslivsforskning viser at personer med etnisk minoritetsbakgrunn også opplever skepsis og diskriminering. Her i landet er det mange utenlandske forskere, spesielt stipendiater, men det finnes svært få med synlig minoritetsbakgrunn i faste vitenskapelige stillinger.

Vanskeligere å nå til topps for kvinner

Resultatet av denne situasjonen viser seg i statistikkene, også i Norge.

– Kvinner når ikke toppen like lett som menn. Det interessante er at det er langt flere kvinner på det nest høyeste nivået, førsteamanuensis og førstelektor, enn på det høyeste nivået, professor og dosent. Det er ingen forskjell i ansvar mellom de to nivåene, verken når det gjelder forskning eller undervisning. Jobben i seg selv er den samme, selv om det er forskjell i faglig bredde og dybde, mener Rice.

– Jeg finner ikke dekning for at kvinner skulle ha ønske og vilje til å bli førsteamanuensis, men ikke professor, sier han.

Mangfoldsledelse

Komitélederen mener at regjeringen trenger viktig bakgrunnskunnskap om kjønn, mangfold og karrieremuligheter i forskningssektoren, som for eksempel:

  • Vi må innse at forskerne behandles forskjellig gjennom hele forskerløpet, blant annet ut fra kjønn.
  • Ulike vurderinger i akademia gjør at menn systematisk behandles bedre enn kvinner.

De siste årene har unge med innvandringsbakgrunn vist stor interesse for å ta høyere utdanning, og samfunnet har behov for deres kompetanse også som forskere.

Når forskningssektoren tiltrekker seg forskere med ulik etnisk bakgrunn, mener komiteen at det er behov for økt kompetanse på mangfoldsledelse. 

Institusjonene skal håndtere en mangfoldig stab på en god måte og må derfor vite mer om tiltak og løsninger. Kif-komiteen ønsker å vite mer om rekruttering og karrieremuligheter for etniske minoriteter i norsk forskning, og har derfor nylig satt i gang en utredning for å få mer kunnskap om dette. Denne vil være klar i begynnelsen av 2016.