Da Eline begynte på siste året ved Selbu ungdomsskole, hadde hun allerede gledet seg til turen med de Hvite bussene i flere år. Det er nemlig tradisjon at alle tiendeklassingene tar denne kunnskapsreisen, og undervisningsopplegget starter tidlig. Allerede i 8. klasse begynner lærerne å forberede elevene på turen, og historiene fra tidligere turer spres helt til barneskolen.

– Jeg hadde gledet meg lenge til turen, og var veldig spent da vi skulle reise, minnes Eline.

Hun forteller at de på den lange bussturen så mange filmer, blant annet av tidsvitner som fortalte om sin tid i leirene.

– Tidsvitnene gjorde turene helt spesielle, de var en kjemperessurs, forteller Sissel Heian, som har vært reiseleder i de Hvite bussene i snart 23 år.

Da hun startet på 90-tallet var det mange tidsvitner som kunne bli med på turene. I dag er det nesten ingen, men mange har blitt filmet, og elevene får se deres historier på vei nedover til Polen og Tyskland.

– Vi guidene kan også gjenfortelle mange av historiene, men det er klart at turen ble noe annet når de faktisk var med, forteller Sissel.

Sterke inntrykk

For Eline sin del gjorde turen helt klart inntrykk uansett. Det å se konsentrasjonsleirene var en sterk opplevelse hun aldri vil glemme.

– Akkurat da jeg var i leirene klarte jeg ikke ta det helt innover meg. Jeg var jo tilstede, men først på turen hjem strømmet alle inntrykkene på. Først da forstod jeg hva jeg faktisk hadde sett. Det satte dype spor, forteller Eline.

Sissel kjenner igjen det Eline forteller og sier det skjer noe med ungdommene på veien hjem. De er ikke like urolige som på vei nedover.

– Å se historien med egne øyne gjør noe med oss, sier hun.

Klassetur for livet

Eline tror på ingen måte at hun hadde fått like mye kunnskap om hun satt i klasserommet og lærte om krigen og jødeutryddelsene.

– Det kan ikke sammenliknes. Man tar historien innover seg på en helt annen måte gjennom en slik reise. Man lærer ikke bare historien, men også hvor viktig det er å respektere andre. I klassen var det noe mobbing før vi reiste, men det ble det helt slutt på da vi kom hjem, forteller hun.

Sissel forteller også om ungdommene hun senere har møtt. Uten unntak forteller de henne at de aldri ville vært foruten turen med de Hvite bussene.

– Det er ikke en vanlig klassetur du reiser på, men en tur som gjør inntrykk for livet, sier hun.

Støtte fra Kunnskapsdepartementet

Derfor er det ekstra synd at interessen for Hvite buss-turer er dalende. En av grunnene er at flere skoler ikke ønsker at elevene skal være borte fra skolen, og henviser til Gratisprinsippet om at skolen skal være gratis for alle i Norge. Det mener Rune Gerhardsen, styreleder for de Hvite bussene, er helt feil. Han er glad for at Kunnskapsdepartementet, med Torbjørn Røe Isaksen i spissen, har uttrykt sin støtte til reisene med de Hvite bussene. I et brev til skolene, skriver kunnskapsministeren at besøk i konsentrasjonsleirene kan være et viktig supplement til skolens øvrige arbeid mot destruktive holdninger som rasisme, antisemittisme og nynazisme. Han understreker at Gratisprinsippet ikke er til hinder for at andre enn skoleeier finansierer en skoletur så lenge retten til gratis opplæring ikke brytes. 

Tilbake til bussene

På skolen til Eline ble det organisert elevbedrifter som solgte ulike produkter og tjenester til inntekt for turen. Også leirskolemidlene ble spart til dette formålet. Det å jobbe for å skaffe midler til turen, ble en egen læring i seg selv, og skapte stort engasjement blant elevene.

Det er snart to og et halvt år siden Eline kom hjem med de hvite bussene, og hun er straks ferdig med andre året på reiselivslinjen på videregående. Til høsten bærer det til de Hvite bussene igjen – denne gangen som lærling.

 


 

En viktig kunnskapsreise

 

Hvite busser heter egentlig «Hvite busser til Auschwitz». Stiftelsen arrangerer turer for skoleelever til nazistenes konsentrasjonsleirer fra andre verdenskrig.

– Vårt formål er å lære og å skape engasjement hos yngre generasjoner, sier Rune Gerhardsen, som er styreleder i Hvite busser. Han tiltrådte stillingen få måneder etter Utøya, og sier det fikk ham til å tenke over hva som egentlig hendte.

– Jeg innså at det hele startet i hodet på gjerningsmannen. Vi må snakke til menneskesinnet når vi skal snakke om menneskerettigheter slik at vi kan stoppe terror, sier Gerhardsen.

Derfor mener han det er så viktig å skape engasjement hos yngre generasjoner, slik at de forstår hvordan brutal vold og krig kan unngås. Han mener engasjementet skapes i stor grad på turene til konsentrasjonsleirene.

– Dette er ikke en vanlig klassetur. En formiddag i Auschwitz er verd mer enn hundre timer i klasserommet. I klasserommet kan man fortelle, men ikke skape innlevelse. Når elevene får se et rom fullt av barnesko  - det er sterkt. Det er noe de husker, sier han.