Professor i språkvitenskap ved UiN, Torbjørn Nordgård, forteller at et hjelpemiddel, slik det er definert i hjelpemiddelverket, er en type program eller utstyr som setter en person i stand til å kompensere for funksjonshemninger eller andre problemer. Det handler om å kunne fungere best mulig i hverdagen.

– Dysleksi er definert som en funksjonshemming, og et hjelpemiddel for dyslektikere skal hjelpe med skriving og lesing, forteller Nordgård. Hjelpemidler dekkes av NAV, og derfor slipper skolene unna utgiften.

– Dette er en rettighet dyslektikere har dersom de har en vurdering til grunne. Likevel er det mange skoler som anskaffer disse hjelpemidlene, forteller Nordgård.

Ulike typer hjelpemidler

En type hjelpemiddel kan brukes til å hjelpe dyslektikere med norsk som morsmål til  å lese og skrive norsk.

– For lesingens del betyr dette programmer med en talesyntese, altså en kunstig stemme som leser opp tekst. Tekst fra nettsider, dokumenter eller bøker som er tilrettelagt for dette. Når teksten leses, kan brukeren følge med på hvor opplesningen er ved hjelp av en markør. Det gjør at elever med lese- og skrivevansker kan få med innhold i dokumentet som andre kanskje ikke får med seg, og får kompensert godt for lesevansker, forklarer Nordgård.

For hjelp med skriving finnes blant annet en stavekontroll som er spesielt tilpasset for dyslektikeres behov.

– Når en som ikke har dysleksi skriver, får man ofte småfeil som handler om tasting. For en dyslektiker er det viktig at man får beskjed om at ordet er feil. Dyslektikere gjør helt andre typer feil enn ikke-dyslektikere, de forsøker å skrive et ord riktig, men vet ikke helt hvordan det skal staves. Da er det viktig at programmet forsøker å bygge inn informasjon om hvilke feil dyslektikere ofte gjør, og slik kan gi gode forslag.

– I tillegg finnes for eksempel ordfullføring, programmer for engelsk, og dialektgjenkjenning. Man kan tilpasse programmet sin adferd til de behovene som brukeren har, forteller F&U-lederen.

Skolene mangler kompetanse

Katrine Vannis sønn har dysleksi, og benytter slike hjelpemidler i utdanningen, blant annet har sønnen en mentorordning som de begge er svært fornøyde med. Vanni mener det er viktig at skolene gis ressurser til å bruke disse hjelpemidlene.

– Jeg opplever at skolene mangler kompetanse hos lærerne. Lærerne forstår ikke problemene og utfordringene ved dysleksi. De skal tilrettelegge, men vet ikke hvordan de skal gjøre det. Det ender ofte opp som halvhjertede og generiske forsøk. På barneskolen ble min sønn tatt ut i en liten gruppe, og etter noen år skjønte vi at det ikke var en gruppe for elever med lesevansker, men elever med lærevansker. Det er en stor forskjell på lærevansker og lesevansker, forklarer Vanni.

– Min sønn har ikke lærevansker. Karaktersnittet hans ligger på fem, men han klarer ikke å lese tekst selv.

– Når jeg snakker med lærerne, opplever jeg at de ikke forstår. Jeg har dysleksi selv, og kjente igjen en del av de feilene har gjorde. Han begynte aldri å lese, og jeg fortalte skolen at jeg mistenkte dysleksi. Skolen mente imidlertid at dette var helt vanlig, og vi ventet i to år, noe som viste seg å være en kjempetabbe. Først i fjerde klasse ville skolen utrede ham, og en logoped anbefalte noen tiltak. Ett av dem var helhetslesning, en metode skolen ikke kunne. Lærerne forsøker å gjøre samlende forsøk for å få det til, men har verken tid eller ressurser til å jobbe med det. Jeg dro selv til en logoped for å lære meg denne metoden, og godtok ikke at min sønn var et håpløst tilfelle så lenge skolen ikke gjorde alt de kunne, sier moren.

Vanni forteller at skolen mener problemet ligger i eleven.

– Men i løpet av åtte uker på en privatskole i USA hadde min sønn hatt en progresjon på to år, både på norsk og engelsk.

– Det er svært viktig at skolene skaffer seg kunnskap om hvordan man hjelper elever med dysleksi, og lærer seg hvordan man tar i bruk disse hjelpemidlene, avslutter Vanni.