Meningsutvekslingene er såpass sterke, at vi har fått en skyttergravskrig mellom to leire: teknologioptimister og teknologipessimister. I begge skyttergravene er troen sterk, men man er trygg så lenge man ikke titter over på andre siden. Aller mest utsatt er de som våger seg ut i terrenget som er midt imellom, det såkalte ingenmannsland.

Teknologioptimistene

I den ene skyttergraven finner vi teknologioptimistene. De er som regel skoleledere, skolebyråkrater, leverandører eller foreldre. Optimisten har en visjon om skolen i framtida hvor eleven er konstant logget på, og lærer bedre, fortere og mer effektivt. For optimisten handler skole om «læring» alene, for hjemme hos optimisten lærer barna kjappere og bedre når de har tilgang til teknologien de ikke har på skolen. Selv om det også finnes lærere i optimistenes skyttergrav, mener de fleste at lærere er treige og lite endringsvillige.

Teknologipessimistene

I den andre skyttergraven finner vi teknologipessimistene. Dette er elever, forskere, lærere og foreldre med ulik interesse for ny teknologi. Pessimistene er en broket forsamling. Noen av dem tror at digital teknologi er noe slemt som barna må beskyttes mot. Andre har lang erfaring med bruk av teknologi i klasserommet, og mener at det er bortkastet tid og ressurser. Pessimisten mener at skole ikke bare handler om «læring», og verner om skolen som et nasjonalt dannelsesprosjekt. I denne skyttergraven finner vi de verdikonservative, som mener at skolen skal være en motkultur. Optimistene må stanses, i likhet med alt annet som pessimisten regner for å være vulgært og menneskefiendtlig.

Slik har situasjonen vært lenge. Pessimistene vet godt at det digitale samfunnet er kommet for å bli. Optimistene vet også at det ikke blir noen endring i skolen uten at lærerne er med på laget. Hvis optimistene og pessimistene begynner å snakke samme språk, kan det bli begynnelsen på noe nytt. Hva som skjer etter den digitale hypen, såkalt «Post- IT» er et viktig tema under SETT- konferansen i november. Dette er en glimrende anledning til å gå en tur i ingenmannsland og utveksle meninger og erfaringer. Kanskje finner optimistene og pessimistene sammen veien til framtidas skole?