Utviklingen i norsk skole går med stor fart, og KI driver endringen raskere enn regelverket klarer å følge. Da må vi våge å spørre: Er det teknologien som styrer retningen for vurdering og læring – eller lærerne?
Vi kan heller ikke late som om KI forsvinner. Verken skolen, samfunnet eller arbeidslivet kan «skru av» nye teknologier som nå er en naturlig del av elevenes hverdag. Dersom løsningen blir å trekke oss tilbake til penn og papir for å sikre at elevene jobber «helt alene», risikerer vi å gjøre skolen mindre relevant og dårligere rustet for fremtiden. Det er ikke fremtidsrettet, og det forbereder heller ikke elevene på en digital virkelighet der KI er like selvfølgelig som kalkulatoren en gang var.
Det er i dette landskapet Udir nå tester ut langtidsoppgaven som vurderingsform. Intensjonen er god: Å utforske alternative måter å fange dybdelæring, prosess og helhetlig kompetanse. Men når rammevilkårene i skolen er endret så dramatisk, må vi spørre om langtidsoppgaven faktisk tåler teknologien den skal leve side om side med.
Hva er egentlig elevens arbeid?
Når elever jobber med en oppgave over lang tid, uten felles rammer og med full tilgang til KI-verktøy, digitale hjelpemidler og ulik støtte hjemme, oppstår et grunnleggende dilemma: Hva er egentlig elevens eget arbeid?
En elev med god digital kompetanse, moderne verktøy og støtte hjemme vil kunne levere et produkt som gir inntrykk av en helt annen faglig modenhet enn en elev uten disse forutsetningene. Da risikerer vi at vurderingen måler verktøybruk og ressurstilgang – ikke elevenes faktiske kompetanse.
Dette handler ikke om mistillit til elevene. Det handler om realisme. KI er blitt en integrert del av skriveprosessen i alt fra idéutvikling til språkvasking og struktur. Å forvente at elever ikke bruker disse verktøyene når de har full tilgang, er ikke bare urealistisk – det er pedagogisk misvisende.
Vurdering som tåler KI
Hvis vi mener alvor med å utvikle fremtidens skole, må vi lage vurderingsformer som fungerer i den verden elevene faktisk lever i. Det betyr vurderingsformer der KI ikke er en trussel mot gyldighet, men en integrert del av arbeidsprosessen elevene skal lære å mestre.
Fremtidens vurdering bør måle det KI ikke kan gjøre for eleven: Kritisk tenkning, begrunnede valg, kildevurdering, refleksjon, problemløsning og evne til å forklare hvordan man har tenkt. Det krever vurderingsformer som bygger på prosess, ikke bare sluttprodukt.
Skolen kan ikke møte KI med forbud og nostalgiske tilbakeskritt. SL mener at vurderingssystemet må være så robust at det tåler teknologi, ikke så sårbart at det bryter sammen når nye verktøy tas i bruk. En vurderingsform som bare fungerer når KI skrus av, fungerer i praksis ikke i det hele tatt.
Lærerne må holde i rattet
Like viktig er det at profesjonen må styre utviklingen av vurderingspraksis, ikke teknologien. Lærerne kjenner elevene, fagene og vurderingsarbeidet. Pedagogikk må ligge til grunn for alle valg. Teknologi skal støtte vurdering – ikke definere den.
Dersom vi virkelig ønsker en skole som forbereder elevene på morgendagens arbeidsliv, må vi utvikle vurderingsformer som både tåler og utnytter KI. Langtidsoppgaven, slik den står nå, er ikke robust nok til det. Den er en vurderingsform som fungerer best i en teknologisk virkelighet som ikke lenger eksisterer. Fremtidens skole trenger vurderingsform der lærerne fortsatt holder hånden på rattet.
Les mer på skoleneslandsforbund.no
Av Staale Bergersen, forbundssekretær i Skolenes landsforbund
