I norske klasserom sitter det barn som opplever noe langt mer grunnleggende enn at «skolen er vanskelig». For dem føles undervisningen som et fremmedspråk – selv om de er født og oppvokst i Norge.
Lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker er ikke noe nytt. Ei heller er metodene for å hjelpe dem pedagogisk spesielt nye. Men en ting er både nytt og fortsatt i stadig endring: teknologi. Teknologien som er i de fleste skoler i dag lager helt nye mulighetsrom for læreren. Den åpner dører, den legger til rette, men er ingen quick-fix.
Den kompetente læreren
Det er fortsatt læreren som er viktigst. Tilgang på teknologi hjelper lite hvis ikke læreren har blitt utstyrt med både god kompetanse og rammer for å gjøre jobben sin skikkelig. Teknologi som ikke oppleves nyttig, blir ikke brukt.
For tiden er det en stor debatt om skjerm i skolen. Etter hvert er det også blitt en større debatt om skjermen i samfunnet. Det er bra og viktig. Det er jo ikke sånn at det kun er skolen som er blitt digitalisert. Det er ikke bare skjermene i skolen som påvirker fallende leseferdigheter. Det er også sånn at foreldre leser for lite for barna sine, og foreldrene sitter selv med nesa ned i en skjerm på kveldstid.
En ukritisk tilbaketrekking av skjermene i skolen er like lite klokt som innføringen en gang var. Mange skoler har i dag gode pedagogisk opplegg på sine skoler, og lite passiv skjermtid. De kjenner seg ikke igjen i debatten som pågår. Det gode arbeidet må få fortsette, samtidig som vi må finne løsninger på de store utfordringene med for eksempel digitale sperrer og sosiale medier.
Skjerm kan ikke være hele debatten
Skjerm er ikke alt og kan ikke få prege hele debatten. En stadig mer presset kommuneøkonomi fører til umulige forhold for den enkelte lærer.
Lærere melder om økende press, mindre tid og flere elever som trenger tilpasninger. Foreldre opplever at de må være prosjektledere for egne barn. Og midt i dette står elevene selv – ofte med en følelse av å være «trege», selv om det egentlig er systemet som ikke treffer dem.
Det er nettopp her tidlig innsats burde gjort den største forskjellen. Tidlig innsats virker. Likevel blir altfor mange elever først fanget opp når vansker har fått utvikle seg over tid – ikke fordi lærerne ikke vil, men fordi systemet mangler tid, kompetanse og strukturer for å handle tidlig nok.
Vi vet hva som hjelper: Fange opp i tide og følge opp med tiltak som er tilpasset den enkelte. For hvis vi virkelig mener at alle skal ha like muligheter, må vi slutte å se lese-, skrive-, matte- og språkvansker som individuelle problemer. De er samfunnsutfordringer. Og de må møtes med mer enn gode intensjoner – de må møtes med handling.
