Diskusjonene om bruken av digitale verktøy til læring har tatt en kuvending.
Det er lite som skaper større engasjement enn når PC-slitne foreldre etter en lang dag på hjemmekontoret ser sitt eget barn glo på en skjerm – og da blir spørsmålet fort; skjerm eller ikke skjerm. Men, det er ikke det store spørsmålet.
Å sikre at elever får best mulig læring i all den tid foreldrene deres har sterke meninger om hvilke verktøy som skal eller ikke skal brukes er neppe en enkel sak. En offentlig debatt som ofte preges av temaet digitale verktøy og læremidler, og om de i realiteten har funksjon eller ei, hjelper heller ikke. Sannheten er sjelden så binær. Å havne i en situasjon der enkelte skoler enten velger de analoge læremidlene eller de digitale verktøyene er ikke gunstig. For det er læring og kunnskapsutvikling som skal stå i fokus.
Integrert tilnærming
Alle skoler og lærere må være med i fagfornyelsen, for digitaliseringen av skolesystemet og læreplanen er tross alt uunngåelig. Det blir derimot feil å tenke fagfornyelse først, og deretter digitalisering av læringsomgivelsene. Verktøy og metoder som tas i bruk må jobbes frem i samhold med det faglige innholdet.
En integrert tilnærming er nødvendig for å hente mest mulig ut av mulighetene – men det er ikke gitt hvordan dette bør gjøres, og det heller ingen automatikk i at det skjer. Skal vi lykkes med å skape fremtidige arbeidstakere som evner å lære i en digital arbeidshverdag må vi imøtekomme dette.
Det bør ikke være slik vi har det i dag. Barna bør ikke måtte være avhengig av flaks for å få god læringsevne og en digital selvstendighet. Mulighetene og utfordringene begynner hos lærerne, for det er tross alt de som er best egnet til å avgjøre hva som fungerer i sitt klasserom, med sine elever. De må dog gis en stor verktøykasse å velge fra, med digitale og analoge verktøy. Ikke minst må de utstyres med kompetansen og tiden til å bruke den.
Det viktige spørsmålet
Det er et lyspunkt at ni av ti lærere har fått bedre digital kompetanse som følge av koronakrisen. 97 prosent av skolene melder at de helt eller delvis har tilgang til nødvendig digital infrastruktur, og et flertall av skolene har kunnet kommunisere med elevene gjennom ulike videoløsninger. Samtidig utgjør de tre prosentene som sier nei potensielt flere tusen elever, ifølge en undersøkelse gjort av NIFU.
Spørsmålet er ikke ja eller nei til skjerm. Spørsmålet vi bør stille oss nå er; hvordan kan vi sikre god kvalitet og involvering av lærere før, under, og etter fagfornyelsen og digitaliseringsarbeidet.
Av Kjetil Thorvik Brun, leder for teknologi og digitalisering i Abelia