Vi skal skape fremtidens problemløsere og samfunnsbyggere

Vi som leder opplæringen av dagens barn og unge, opplever et stort sprik mellom mandatet vi er gitt og handlingsrommet vi har til å innfri. Vi leder i et krysspress, der forventninger og føringer ofte står i kontrast til hverandre, og til og med motarbeider hverandre.

Ett område der paradoksene har vært sterke de senere årene, er digitalisering og teknologi i opplæringen. Debatten om digitale læremidler, digitale ferdigheter, plattformer og skjermbruk preger mediebildet og det politiske ordskiftet. Synkende læringsresultater, dårligere leseferdigheter, mindre trivsel og trygghet får ofte «skjermen» skylden for – satt på spissen. Hverdagen i skolen er et speil av samfunnet vi har, og det er for enkelt å si at det er iPadene i skolen som har laget så mye krøll.

Mona Søbyskogen

Forbundsleder i Skolelederforbundet

En mer nyansert teknologidebatt

Teknologi har i dag en etablert og integrert plass i samfunnet vårt, og dermed også i utdanningene våre. Digitale læremidler gir oss muligheter til å gjøre opplæringen mer inkluderende og tilpasset den enkelte elev. Samtidig preges debatten ofte av tabloide overskrifter og polariserte meninger. Det er likevel verken skolelederne eller de som står i klasserommene som får legge premissene for denne diskusjonen. Vi vil advare mot å frata barn muligheten til å bli oppegående digitale innbyggere. Innføringen av digitale læremidler er blitt omtalt som «hodeløs». Nå må vi ikke gå i den andre grøften.

Det ledere i sektoren etterlyser, er helhet og langsiktighet. Skolen må styres og utvikles ut fra et kunnskapsbasert perspektiv, og med pedagogene ved roret. Politiske vinder skifter, og en stortingsperiode eller kommunestyreperiode er ikke lang nok til å sikre forutsigbarhet i rammer, styring og støtte til pedagogisk utviklingsarbeid. Skal vi lykkes med utviklingen av skolen, må de profesjonene som står nærmest elevene også få tillit til å forme løsningene.

Skal vi lykkes med utviklingen av skolen, må de profesjonene som står nærmest elevene også få tillit til å forme løsningene.

Trygghet og mestring først

Det viktigste i skole og barnehage er tilhørighet, trygghet og mestring. For at Norge skal fortsette å være et trygt land, trenger vi ungdom som kommer robuste ut av skolen, mestrer arbeidslivet, tar sin plass og bidrar til samfunnets helhetlige beredskap og sikkerhet. Derfor må vi våge å tenke stort om barnehagen og skolen, og gi sektoren rammer som gjør det mulig å jobbe langsiktig og kunnskapsbasert.

Teknologi må brukes til å støtte læring og fremme selvstendighet og kritisk tenkning. Barn og unge må lære å mestre livet både på og med de digitale flatene som preger hverdagen. Samtidig må vi skjerme dem mot risiko og sikre variasjon i metoder som utvikler hele mennesker. Digitale verktøy gir tilgang til et mangfold av kilder og en digital verden full av informasjon – på godt og vondt – og barna våre trenger støtte til å navigere i den. Denne verdenen må vi hjelpe barna våre til å navigere i, både gjennom arbeidet som gjøres i skolen og gjennom bevissthet og oppfølging hjemme.

Et felles ansvar for barna

Denne oppgaven må løses i fellesskap. Skolen må ta ansvar, men foresatte spiller også en avgjørende rolle hjemme. Derfor må vi bli bedre til å involvere foreldre og bidra til trygge, bevisste og kompetente voksne rundt barna.

Langsiktig planlegging, tillit til profesjonen og tilstrekkelige ressurser er avgjørende for å sikre et trygt læringsmiljø. Barnehagens og skolens mandat er krystallklart: Vi utdanner for fremtiden. Derfor må oppvekst og opplæring prioriteres høyere enn i dag.

Av Mona Søbyskogen