Trygge medarbeidere som sier ifra om feil og mangler på arbeidsplassen er avgjørende for å avsløre korrupsjon, underslag eller mobbing på arbeidsplassen. Og det kan avdekke farlig arbeidsmiljø og pasientbehandling.
Lista over hvor viktig frie ytringer er kan gjøres uendelig lang. Hvorfor er det da så vanskelig – og hva er de viktigste virkemidlene?
I 2007 fikk arbeidsmiljøloven bestemmelser om vern for en arbeidstaker som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Disse har vært omstridt, og har blitt endret flere ganger. Sist sommeren 2019. Fra 1. januar 2020 blir tilrettelegging for et godt ytringsklima del av formålsparagrafen i arbeidsmiljøloven (ny § 1-1 c). Dette er et viktig signal om at åpen tale uten frykt for gjengjeldelser er en forutsetning for et godt arbeidsmiljø.
Skillelinjene mellom
ytring og varsling er glidende. Behovet for å ta på seg «varslerhatten»
oppstår når de ordinære kanalene for å «si fra» ikke fungerer eller når
ingen griper fatt i saken.
En rekke undersøkelser viser at det kan være forbundet med stor risiko å være den som varsler. Mange lar være å si fra om kritikkverdige forhold i frykt for konsekvensene. Det viser seg også at det i stadig mindre grad hjelper å varsle. Paradokset ser dermed ut til å være at stor oppmerksomhet kombinert med strengere lovreguleringer ikke fører til bedring.
Hva kan så gjøres? Varslingsrutiner er nå gjort obligatorisk i alle virksomheter med fem eller flere ansatte, og skal utarbeides sammen med arbeidstakerne og tillitsvalgte. For at de skal virke, må de likevel være kjent blant alle ansatte. I tillegg må det være en omforent oppfatning om hva et kritikkverdig forhold er og hvordan varsler skal håndteres. Arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser gir viktige signaler, men vil ikke fungere dersom de ikke omsettes til praktisk handling og etablering av en kultur der varsler om kritikkverdige forhold mottas med takk. Det er så enkelt og så vanskelig.
Av Sissel C. Trygstad, forskningssjef i Fafo, og Anne Mette Ødegård, forsker i Fafo