Sommeren 2011 ble livet til Robert Haugen snudd på hodet. Fra å være en aktiv, veltrent 19-åring, gikk han til å være komplett lam etter en arbeidsulykke.
Det var en ganske vanlig dag på jobb. Sammen med en kollega i
Telemark Byggutleie dro stillasmontør Robert Haugen til Fyresdal for å
sikre et tak for Veidekke. De skulle bare gjøre klart et stilas på en
skole, og deretter kunne de avslutte jobben.
– Kollegaen min følte seg ikke helt i form, og derfor ble det til at jeg alene skulle forte meg opp i stilaset for å taksikre det. I armene hadde jeg fire tverrbjelker, og for å få jobben gjort så raskt som mulig, droppet jeg å hente sikkerhetsselen i bilen. Jeg hadde jo hjelm på meg, sier han.
Gjennom lemmen
Tre minutter hadde det tatt å hente selen, men de tre minuttene tok han seg ikke tid til å bruke. Det fikk han angre bittert på.
–
Jeg skulle hoppe ned på en lem en meter lenger nede, og i stedet for å
ta det med ro og bære ned en bjelke om gangen, hoppet jeg rett ned, sier
han.
Høyre fot landet midt på lemmen og Haugen gikk tvers gjennom. Han landet seks meter lenger nede. Hjelmen falt av i fallet.
– Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte beskytte hodet mitt. Under meg var det asfalt, en trapp, en kontainer og løse bjelker. Jeg landet på asfalten, sier han.
Hard opptrening
Haugen husker at han traff bakken. Husker den kalde følelsen i ryggen og at han mistet pusten litt. Det gjorde ikke vondt. Der og da ble han lam.
– Jeg kjente at musklene i armene sluttet å fungere og skjønte at det måtte være nakken og ikke ryggen som var skadet. Kollegaen min holdt meg i ro til ambulansen og ambulansehelikopteret kom og fraktet meg til Ullevål, sier han.
Der ble han liggende i tre uker før han dro videre til Sundås for å starte opptreningen.
– Før ulykken var jeg svært aktiv. Jeg spilte håndball og var veltrent, men etter en lungebetennelse på sykehuset var jeg nå 24 kg lettere og så ut som en tynn fugleunge. Den første treningen gikk ut på å sitte på en benk og slå en ballong, forteller han.
Samme firma
Tricepsen til Haugen fungerte ikke, bicepsen bare delvis. Håndleddet klarte han etter hvert å bevege en vei.
– Det tok tre måneder før jeg klarte å spise selv, etter fire måneder klarte jeg også å hente og skjære opp maten. Jeg fikk vite at jeg var komplett lam, og at det ikke ville være mulig å lære å gå igjen. Det ville i så fall kreve et mirakel, sier han.
Godt utstyrt med konkurranseinstinkt måtte han derfor finne ut hva han ville jobbe mot. Det var ingen grunn til å jobbe for det uoppnåelige.
– Jeg bestemte meg for å bli så god som mulig i vanlig rullestol, sier han.
Allerede på sykehuset ble det klart at han skulle tilbake til sitt gamle firma. Her skulle han få ansvaret for utleie av stillaser så fort var klar til å jobbe igjen.
Sikrere fremtid
– I dag jobber jeg samme sted som før, og selv om jeg ikke kan spille håndball selv, er jeg aktiv i håndballmiljøet. De fire siste årene har jeg trent et senior kvinnelag, så jeg gjør mye av det samme som før, sier han.
I tillegg reiser han rundt og holder foredrag. Han håper at hans historie vil være en vekker for andre, og at flere tenker seg om før de går opp i høyden uten sikring.
– Jeg tar selvkritikk på det som skjedde med meg. Vi gjorde flere feil den dagen – jeg skulle ikke gått opp alene, vi skulle passet bedre på hverandre og jeg skulle brukt sele. Sikkerhet og gode rutiner er ansvaret til bedriften, men hver og en må også ta ansvar. Det er til syvende og sist du som tar valget, sier han.
Rutinene i firmaet til Haugen var det ikke noe i veien med. Han hadde en sjef som var opptatt av gode rutiner, men i tidsklemma var det lett å glemme.
– Jeg hadde uflaks. Lemmen jeg hoppet ned på var fin på utsiden, men råtten inni. Heldigvis virker det som historien min gjør inntrykk på de unge lærlingene jeg snakker med, og de som sitter med ansvaret har også ofte mange spørsmål. Får de yngre inn gode rutiner, er i alle fall fremtiden sikrere, sier han.
Av Katrine Andreassen